Shit people say

Har du noen gang blitt lettere forulempet, uten at det var meningen? Det har vel de fleste. Hvis det aldri har skjedd deg, så har det sannsynligvis mer med din selvinnsikt enn med dine medmenneskers fintfølelse å gjøre (sånn, nå er du enten fornærmet, eller jeg har bevist poenget mitt. Jeg vinner uansett).

Vi snakker altså ikke om overlagte sleivspark venner imellom, men det som glipper ut av munnen til folk når de glemmer å sette på filteret.



Eksempel:

Fast kunde småprater mens jeg pakker inn blomstene hennes:

Kunde: (smiler søtt) "Og nå skal du ha barn igjen."

Jeg: (forvirret, men alltid avvæpnende) "Nei... Jeg er nok bare litt tjukk jeg."

Kunde: (helt uten pause) "Ja, Men det kler du, vennen min!"

Ja, hun kaller alle for vennen min. Og nei, jeg er ikke SÅ tjukk.




Eller hva med disse herlige, overpeppe, grønnkledde menneskene som skal ha deg til å legge igjen halve månedslønna på treningssenteret sitt?

Den grønnkledde: "Hei hei, hvordan går det med treninga di da?"

Offer: (fullstendig uinteressert, men er for høflig til å bare gå) "Nei, det... Har jeg ikke tid til..."

Den grønnkledde: (trekker pusten og tar sats) "Men DU! Det er jo faktisk 168 timer i uka! ALLE har tid til å trene! Bare TENK på alle fordelene! Du blir tynnere, penere, får bedre hud og fin kropp!"

Offeret gikk fra stedet uten å svare, men fortalte meg historien. Hun hadde aldri fått så grei beskjed om sine ytre skavanker av en vilt fremmed noen gang. Og nei, hun så virkelig ikke forferdelig ut, men hun ble lei seg.




Eller hva med hun som tok sol og fikk litt mye mer fregner enn forventet? Ved første øyekast kom kommentaren fra hennes egen mor:

"Synes kjæresten din at du er PEN nå?"





Men jeg er heller ikke så fintfølende bestandig. Særlig ikke når jeg får dumme spørsmål av folk jeg ikke gidder å imponere. Tre gutter i verste kvise- og stemmeskiftealder satt utenfor butikken og lagde kvalm. Da jeg gikk forbi og tenkte lyserosa tanker om utkastelse og skotupper på ubekvemme steder, kom det fra han til høyre:

"Synes du han her er kjekk?"

Jeg snudde meg og så på eksemplaret som åpenbart skulle vurderes på fesjå. Man kan ikke være annet enn ærlig, så svaret var "Nei, ikke akkurat, men dere er jo ganske like også."

De gikk.




Noen som har noen opplevelser å dele? Få det ut! :)

På stedet hvil

Fant en gammel notatblokk. Der stod de tankene jeg hadde for ca 1 1/2 år siden. At jeg bruker halve døgnet mitt på jobben, blir sliten, sur og har kort lunte hjemme, at jeg blir tjukkere og ikke har tid til meg selv.

Det kunne like gjerne vært skrevet i dag.

Jeg er i det minste konsekvent.

Det store spørsmålet er da: Hva har jeg tenkt å gjøre med det?

Det eneste som er sikkert her i verden, er døden, skatt og forandring. Ikke så sikker på den siste der. Jeg er åpenbart ikke den som skaper forandring.

Så hvem er jeg egentlig? Sur, sliten mamma som bruker opp all tålmodigheten på jobb, orker såvidt å lage middag før jeg sovner i stolen med ipaden i fanget? Kona som er hjemme med ungene hver kveld fordi far har ting han må gjøre? Lederen som ikke har tid til alt som må gjøres, men er så sliten at hun ikke evner å prioritere riktig?

Er det alt jeg er?

Hvor er jeg, da?

Jeg elsker barna mine og mannen min. Jeg elsker å bo på landet og at det lukter skog når jeg sitter på verandaen. Jeg elsker at arbeidsdagen min består av så mange ulike ting at det ikke skulle være mulig å kjede seg. Jeg elsker alle arbeidsoppgavene hver for seg. Jeg elsker å sitte på toget og lese.

Men meg selv er jeg ikke særlig glad i, egentlig. Jeg setter jo ikke pris på alle de tingene jeg elsker. Hvorfor?

Føler at jeg står på stedet hvil. Noe må ofres på endringens alter. Det blir ikke mannen, barna eller huset. Then what?