Etter et selvransakende blogginnlegg for et par måneder siden, gjorde jeg mer selvransakelse og fant ut at hvis jeg ikke liker meg, så må jeg finne ut hva det er jeg ikke liker.
Det jeg ikke liker med meg, er at jeg altfor ofte lar være å gjøre ting jeg vet jeg bør gjøre.
For eksempel gå ut med søpla med en gang.
Eller søke på utdanninga jeg er sur for at jeg ikke har.
De siste ukene har jeg gjort begge deler.
Det føles utrolig befriende å ha tatt en stor avgjørelse! Jeg er klar over at det blir fire år med blodslit, tårer og tenners gnissel før jeg er ferdig, men jeg skal jaggu steike meg gjennomføre! Om 1 1/2 uke begynner jeg på lærerutdanning på Hamar... Og skal jobbe fullt når jeg ikke er på skolen eller i praksis.
Superwoman?
Når jeg sier jeg er klar over at det blir et blodslit, så er vel det omtrent som å si at man vet det er vondt å føde når man aldri har gjort det. Jeg har gjort sistnevnte, og det gjør jeg IKKE igjen. Så gjenstår det å se hva som skjer med studenten da.
Og så har jeg begynt å gjøre alle de tingene jeg vanligvis utsetter, og har dårlig samvittighet for. For eksempel å gå med søpla med en gang. Og pante tomflaskene (det ble 150 kr). Og pusse vinduer. Og løpe. Jeg løper!
Håper jeg klarer å gjennomføre. Jeg VIL gjennomføre. Jeg SKAL gjennomføre. Jeg vil ikke være halvdeprimert, tiltaksløs og selvmedlidende. Jeg vil være den beste utgaven av meg selv.
Ikke superwoman, men Stine.
