søndag 13. januar 2013

Om motivasjon og rognebær



Motivasjon er en flyktig ting.


Noen mennesker er supermotiverte hele.jævla.tiden. Tenk Knut Jørgen Roed Ødegaard.


Noen blir ikke motivert av noe som helst. Litt sånn som Tussi.


Noen finner motivasjon på innsiden, andre må ha ytre stimuli. Noen er lette å motivere raskt, andre må "finne den rette stemningen" før det er mulig å få noe gjort.


Noen mener at bare du selv kan motivere deg, andre mener at det er lederens ansvar. "Motiver meg!"


Min jobb går blant annet ut på å motivere og inspirere. Og så har jeg ansvar for min egen motivasjon. Ingen liten oppgave, altså. Og ikke så lett når man føler at alt går i sirup og for hver lille seier er det fire ris som venter bak speilet. Ikke så rent sjelden tenker jeg at jeg vil ringe min leder og si nettopp "motiver meg!"


Så hva er motivasjon? Sakset fra Wikipedia:


Motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening. Motiverte mennesker er mennesker som kommer i gang, viser engasjement og målrettethet, viser utholdenhet og ofte har positive tanker om et arbeid eller prosjekt.


Nå kunne jeg skrevet en hel masse om motivasjonsteorier, Maslows behovspyramide og til og med Vygotsky. Men det kan jo hende jeg skal skrive om motivasjon i en skoleoppgave en gang, da er det greit å ikke bli beskyldt for å plagiere seg selv.


I stedet kan jeg si at enkelte mennesker kan være en meget, meget stor kilde både til inspirasjon og motivasjon. Små ting kan gjøre store inntrykk. Et vennlig ord, en liten gest, et smil og en klapp på skulderen du ikke hadde regnet med. Å vite at den man er og det man gjør blir satt pris på - uavhengig av målbare resultater. Å bli minnet på at veien og innsatsen teller like mye eller mer enn selve målet.


Om du ikke tror på deg selv akkurat nå, så er det andre som tror på deg uansett hvor høyt rognebæra henger, og hvis de henger for høyt likevel, kan disse menneskene fortelle deg at de rognebæra er ikke gode nok for deg uansett.


Og det viktigste av alt:



Det er aldri for sent å bli det du kunne ha vært.