Face it

Skal man tro på skjebnen, eller fri vilje? Karma? The Secret? Du skal høste det du sår osv?

Jeg tror at jeg har blitt født med en hel rekke muligheter og forutsetninger, og at det er opp til meg hvordan jeg utnytter dem. "We always have a choice" som han kjekkasen i SoA sa en gang. Som alle andre gjør jeg dumme valg hele tiden, men jeg gjør også noen smarte. Noen ganger kommer konsekvensen av valget momentant, andre ganger tar det lang tid før man finner ut hvor det ender. Nå lurer jeg på hvor mitt seneste "store" valg fører meg.

Min svøpe er at jeg alltid prøver å se hvilke konsekvenser mine valg har for ANDRE. Og så tror jeg at jeg har tenkt på alt, men det har jeg selvsagt ikke. Jeg bruker noen ganger ganske så lang tid på disse valgene, for jeg vil se for meg alle mulige scenarioer. Jeg elsker jo å planlegge, enten jeg ser lyset eller toget i enden av tunnellen.

Når jeg tror jeg har alt på stell, har tatt valget og begynner å bli klar for å la andre vite hva jeg har valgt, da hender det at noe skjer som gjør at jeg får bruk for alle de der tankene og hvisomatte dersomatte-greiene jeg har gått og drøvtygd på i min egen prosess.

Sånn som nå. Jeg hadde en plan jeg, og så skjedde det noe som gjorde at jeg måtte tenke gjennom en gang til, og involvere noen flere i prosessen. Timing er ofte essensielt. Når er rett tidspunkt å fortelle om valget sitt?

Tekoppen min ga meg et spark i riktig retning:

Ja da så. Så gjorde jeg det, da. Det viste seg å være både lurt og nyttig.

Men spørsmålet er enda: Fritt valg, eller skjebne?

Om motivasjon og rognebær

Motivasjon er en flyktig ting.


Noen mennesker er supermotiverte hele.jævla.tiden. Tenk Knut Jørgen Roed Ødegaard.


Noen blir ikke motivert av noe som helst. Litt sånn som Tussi.


Noen finner motivasjon på innsiden, andre må ha ytre stimuli. Noen er lette å motivere raskt, andre må "finne den rette stemningen" før det er mulig å få noe gjort.


Noen mener at bare du selv kan motivere deg, andre mener at det er lederens ansvar. "Motiver meg!"


Min jobb går blant annet ut på å motivere og inspirere. Og så har jeg ansvar for min egen motivasjon. Ingen liten oppgave, altså. Og ikke så lett når man føler at alt går i sirup og for hver lille seier er det fire ris som venter bak speilet. Ikke så rent sjelden tenker jeg at jeg vil ringe min leder og si nettopp "motiver meg!"


Så hva er motivasjon? Sakset fra Wikipedia:


Motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening. Motiverte mennesker er mennesker som kommer i gang, viser engasjement og målrettethet, viser utholdenhet og ofte har positive tanker om et arbeid eller prosjekt.


Nå kunne jeg skrevet en hel masse om motivasjonsteorier, Maslows behovspyramide og til og med Vygotsky. Men det kan jo hende jeg skal skrive om motivasjon i en skoleoppgave en gang, da er det greit å ikke bli beskyldt for å plagiere seg selv.


I stedet kan jeg si at enkelte mennesker kan være en meget, meget stor kilde både til inspirasjon og motivasjon. Små ting kan gjøre store inntrykk. Et vennlig ord, en liten gest, et smil og en klapp på skulderen du ikke hadde regnet med. Å vite at den man er og det man gjør blir satt pris på - uavhengig av målbare resultater. Å bli minnet på at veien og innsatsen teller like mye eller mer enn selve målet.


Om du ikke tror på deg selv akkurat nå, så er det andre som tror på deg uansett hvor høyt rognebæra henger, og hvis de henger for høyt likevel, kan disse menneskene fortelle deg at de rognebæra er ikke gode nok for deg uansett.


Og det viktigste av alt:



Det er aldri for sent å bli det du kunne ha vært.

Nye utfordringer

Hvilke assosiasjoner får du til ordet "praksis"?

For meg har det vært et litt blandet begrep. Man skal prøve ut det man har lest om. Noen må være prøvekaniner. Noen må ta ansvar for en. Og så skal man helst være skikkelig flink, for man vil jo ikke påføre de små håpefulle sjelelige sår, selvfølgelig.

Jeg har lest teori til jeg ble blank i øynene, og fortsatt har jeg ca 15000 kapitler jeg skulle vært gjennom før praksisen startet. Prøvekaninene ble framskaffet av skolen, det samme med praksislærere. Men er jeg flink? Nei... det er vel ikke uten grunn at det er fire år med utdanning før man kan kalle seg lærer.

Men altså. Jeg kunne stå opp en time seinere enn normalt, spise frokost med familien, ta på meg noe jeg synes er fint. Sende av gårde eldstemann til SFO, og levere minstemann i barnehagen. Enda hadde jeg god tid, for det er bare ti minutter å kjøre bort til praksisskolen. Til og med har jeg blitt fortalt hva jeg skulle gjøre i hele dag, og det var jo ikke så mye egentlig :) Har møtt 26 herlige unger og opptil flere inspirerende og dyktige fagfolk. Noen har utvidet mitt vokabular. Noen har gitt meg en liten pepp. Noen har gitt meg en forståelse for at å være menneske er ikke bare bare. Noen navn har jeg til og med lært (til stor forskrekkelse for de navngitte). Tror ikke jeg har ødelagt noen barn i dag, heller.

Og så var jeg hjemme kvart over fire. Ikke utslitt, og i halvsvime etter å ha sovet på toget. Jeg er ikke sur på ungene fordi de er unger (eller var det fordi jeg er sliten?). Jeg er ikke sur og stressa for at gubben skulle dra til Køben og det var tomt for melk.

Hvis dette er den minste forsmak på å være lærer, så sier jeg JA TAKK!

Make that change

Etter et selvransakende blogginnlegg for et par måneder siden, gjorde jeg mer selvransakelse og fant ut at hvis jeg ikke liker meg, så må jeg finne ut hva det er jeg ikke liker.

Det jeg ikke liker med meg, er at jeg altfor ofte lar være å gjøre ting jeg vet jeg bør gjøre.

For eksempel gå ut med søpla med en gang.

Eller søke på utdanninga jeg er sur for at jeg ikke har.

De siste ukene har jeg gjort begge deler.

Det føles utrolig befriende å ha tatt en stor avgjørelse! Jeg er klar over at det blir fire år med blodslit, tårer og tenners gnissel før jeg er ferdig, men jeg skal jaggu steike meg gjennomføre! Om 1 1/2 uke begynner jeg på lærerutdanning på Hamar... Og skal jobbe fullt når jeg ikke er på skolen eller i praksis.

Superwoman?

Når jeg sier jeg er klar over at det blir et blodslit, så er vel det omtrent som å si at man vet det er vondt å føde når man aldri har gjort det. Jeg har gjort sistnevnte, og det gjør jeg IKKE igjen. Så gjenstår det å se hva som skjer med studenten da.

Og så har jeg begynt å gjøre alle de tingene jeg vanligvis utsetter, og har dårlig samvittighet for. For eksempel å gå med søpla med en gang. Og pante tomflaskene (det ble 150 kr). Og pusse vinduer. Og løpe. Jeg løper!

Håper jeg klarer å gjennomføre. Jeg VIL gjennomføre. Jeg SKAL gjennomføre. Jeg vil ikke være halvdeprimert, tiltaksløs og selvmedlidende. Jeg vil være den beste utgaven av meg selv.

Ikke superwoman, men Stine.

Shit people say

Har du noen gang blitt lettere forulempet, uten at det var meningen? Det har vel de fleste. Hvis det aldri har skjedd deg, så har det sannsynligvis mer med din selvinnsikt enn med dine medmenneskers fintfølelse å gjøre (sånn, nå er du enten fornærmet, eller jeg har bevist poenget mitt. Jeg vinner uansett).

Vi snakker altså ikke om overlagte sleivspark venner imellom, men det som glipper ut av munnen til folk når de glemmer å sette på filteret.



Eksempel:

Fast kunde småprater mens jeg pakker inn blomstene hennes:

Kunde: (smiler søtt) "Og nå skal du ha barn igjen."

Jeg: (forvirret, men alltid avvæpnende) "Nei... Jeg er nok bare litt tjukk jeg."

Kunde: (helt uten pause) "Ja, Men det kler du, vennen min!"

Ja, hun kaller alle for vennen min. Og nei, jeg er ikke SÅ tjukk.




Eller hva med disse herlige, overpeppe, grønnkledde menneskene som skal ha deg til å legge igjen halve månedslønna på treningssenteret sitt?

Den grønnkledde: "Hei hei, hvordan går det med treninga di da?"

Offer: (fullstendig uinteressert, men er for høflig til å bare gå) "Nei, det... Har jeg ikke tid til..."

Den grønnkledde: (trekker pusten og tar sats) "Men DU! Det er jo faktisk 168 timer i uka! ALLE har tid til å trene! Bare TENK på alle fordelene! Du blir tynnere, penere, får bedre hud og fin kropp!"

Offeret gikk fra stedet uten å svare, men fortalte meg historien. Hun hadde aldri fått så grei beskjed om sine ytre skavanker av en vilt fremmed noen gang. Og nei, hun så virkelig ikke forferdelig ut, men hun ble lei seg.




Eller hva med hun som tok sol og fikk litt mye mer fregner enn forventet? Ved første øyekast kom kommentaren fra hennes egen mor:

"Synes kjæresten din at du er PEN nå?"





Men jeg er heller ikke så fintfølende bestandig. Særlig ikke når jeg får dumme spørsmål av folk jeg ikke gidder å imponere. Tre gutter i verste kvise- og stemmeskiftealder satt utenfor butikken og lagde kvalm. Da jeg gikk forbi og tenkte lyserosa tanker om utkastelse og skotupper på ubekvemme steder, kom det fra han til høyre:

"Synes du han her er kjekk?"

Jeg snudde meg og så på eksemplaret som åpenbart skulle vurderes på fesjå. Man kan ikke være annet enn ærlig, så svaret var "Nei, ikke akkurat, men dere er jo ganske like også."

De gikk.




Noen som har noen opplevelser å dele? Få det ut! :)

På stedet hvil

Fant en gammel notatblokk. Der stod de tankene jeg hadde for ca 1 1/2 år siden. At jeg bruker halve døgnet mitt på jobben, blir sliten, sur og har kort lunte hjemme, at jeg blir tjukkere og ikke har tid til meg selv.

Det kunne like gjerne vært skrevet i dag.

Jeg er i det minste konsekvent.

Det store spørsmålet er da: Hva har jeg tenkt å gjøre med det?

Det eneste som er sikkert her i verden, er døden, skatt og forandring. Ikke så sikker på den siste der. Jeg er åpenbart ikke den som skaper forandring.

Så hvem er jeg egentlig? Sur, sliten mamma som bruker opp all tålmodigheten på jobb, orker såvidt å lage middag før jeg sovner i stolen med ipaden i fanget? Kona som er hjemme med ungene hver kveld fordi far har ting han må gjøre? Lederen som ikke har tid til alt som må gjøres, men er så sliten at hun ikke evner å prioritere riktig?

Er det alt jeg er?

Hvor er jeg, da?

Jeg elsker barna mine og mannen min. Jeg elsker å bo på landet og at det lukter skog når jeg sitter på verandaen. Jeg elsker at arbeidsdagen min består av så mange ulike ting at det ikke skulle være mulig å kjede seg. Jeg elsker alle arbeidsoppgavene hver for seg. Jeg elsker å sitte på toget og lese.

Men meg selv er jeg ikke særlig glad i, egentlig. Jeg setter jo ikke pris på alle de tingene jeg elsker. Hvorfor?

Føler at jeg står på stedet hvil. Noe må ofres på endringens alter. Det blir ikke mannen, barna eller huset. Then what?

Du är hanken på min hink

En bøtte uten hank er begredelige greier. Det er håpløst å få med seg noe som helst. Derfor er det så fint at noen mennesker er "hanken på hinken" - de gjør dagen litt mindre uhåndterlig og klønete.

Noen dager funker bare ikke. Vet ikke om det var feil bein som traff gulvet først, eller om det er fullmånen som gjør det, men i dag er en sånn dag. Det er ikke noe spesielt heller, bare en veldig ubehagelig følelse av at alt ikke er som det skal. Selv om jeg har gjort mye i dag, er det liksom ikke bra nok.

Sola skinner, jeg har hatt to dager sammenhengende fri (noe som skjer vanligvis bare annenhver uke), ikke har jeg fyllenerver, ikke har jeg sovet for lite... Så hva er problemet?

Tror ikke det er hanken det skorter på i dag. Det er nok heller bøtta som har hull i bunnen. Kan noen låne meg en kork?

Tilføyelse:

Hadde aldri trodd at å lage franske makroner skulle være terapi, så mange ganger som jeg måtte prøve før jeg fikk det til. Forrige gang var bare sånn halvbra også. Men i kveld ble de helt perfekte, ingen sprakk og alle fikk føtter! Det var til og med et eksperiment med hasselnøtter i stedet for mandler (hasselnøtter nekter å la seg skålde, forresten, så det ble mindre jobb enn med mandlene).

Altså: hasselnøttmakroner med sjokoladekrem kan gjøre en dårlig dag bedre.

En uventet fridag

Jeg har stukket hodet i tidsklemma, og jeg skal love deg at den kan være vanskelig å komme ut igjen av. Jobb, barn og reisevei spiser hele døgnet mitt. Vi tror jo alle at vi er fryktelig unike og spesielle (for det har mamma sagt, at "ingen er som deg!"), men jeg har i hvert fall konkludert med opptil flere ganger at jeg er en sau i flokken. Kanskje en litt brokete og bråkete en, men det er faktisk de fleste andre også... Dagens oppvåkning fikk jeg her:

http://ipad.dagbladet.no/2012/03/16/tema/stress/helse/stressmestring/kontroll/20711298/

Sånn til vanlig er det ikke så mye jeg får gjort, eller orker å gjøre, for meg selv. Kan vel si at vinteren ikke har fart så pent med kroppen min heller. Ikke så gøy å se i speilet at eplefasongen blir mer og mer framtredende, og ikke klare å gjøre noe med det. Opptil flere ganger forrige uke hadde jeg brolagt veien til stresshelvetet med gode forsetter om å komme meg ut i skogen og løpe. Det ble med tanken... Som vanlig.

Men så ble det brått mulig å ta seg en avspaseringsdag! O lykke! Ikke bare det, men siden jeg var på kurs til seint i går og svigers hentet ungene, så behøvde jeg ikke å stresse med dem på morgenen en gang! Motivasjonen for å stå opp i fornuftig tid var da bare foreldresamtale i barnehagen kl 7. Jeg bråvåknet i kjempegod tid, kl 635. Så alt var som normalt altså, jeg våkner 20 min før jeg må dra. Jeg lot meg ikke stresse, og fikk tatt meg en kjapp dusj før jeg trillet av gårde til barnehagen. Etterpå dro jeg og hentet bensinkortet, som min kjære og jeg helt glemte at jeg måtte ha når han dro til Stuttgart i fem dager. Ta det med ro, det lå i bilen som var parkert hjemme hos en av reisekameratene, ikke i Stuttgart...

Så var det hjem, frokost og kaffe, og så kunne jeg faktisk planlegge dagen min sånn som jeg hadde mest lyst til - klokka var jo bare såvidt åtte! For en fantastisk og uvant følelse :)

Endelig kunne jeg få brukt gavekortet jeg fikk av svigers til jul! Men, jeg ville jo ikke vært meg hvis ikke jeg gjorde research først. Har jeg sagt at jeg elsker iPad'en min? Nettsidene tilsa at det var Lindex som hadde riktige klær i dag (du vet du er gammel når du går på Lindex og tenker "Her var det jammen mye fint!").

Jeg fant, jeg fant :) både jeans og topp, og det ble, tilfeldigvis, akkurat 500 kr, som var summen på gavekortet.

Vanskelighetene dukket jo oppdaget at det er good shoe-season. Jeg er supersær på sko, og jeg liker som regel ikke moten. Men nå sliter jeg. Fant to par jeg hadde lyst på rett innafor døra på eurosko, og det var da jeg skjønte at jeg måtte dra hjem.

Og gjett hva! Nå har jeg vært i skogen! Jeg skal ikke påstå at jeg har løpt, og det er fullt mulig at jeg hadde trillet fortere enn jeg klarte å gå, men jeg har beveget meg 6 km i helt ok tempo i dag. Nå er jeg varm, svett og har hørt på masse musikk jeg ikke har hørt på lenge. Satte på shuffle på alt innholdet på iPhonen :) badekaret står og roper på meg, så jeg skal bare legge til noen fine bilder fra turen.

Hurra for fridager!

Binderikurs og alene hjemme

Har vært på brudebinderikurs i dag! Mange timer med rolig jobbing, det er uvant og egentlig ganske slitsomt når man er vant til å ha et visst tempo og x antall avbrytelser og forstyrrelser på en dag. Blir liksom ikke helt det samme uten frustrasjonen over å ikke få jobbe i fred ;)

Sånn bortsett fra det, er jeg mutters alene i kveld. Kjedelig, men litt deilig også. Kan ta meg en punk eller to, og spise eller ikke spise som jeg vil. Skikkelig opprørsk av meg, så jeg laget chili con carne... Skulle egentlig ikke lage noe, tenkte jeg. Da er det jo greit å begynne med noe som bare tar to timer å bli ferdig med.

Eeeegentlig tenkte jeg at jeg skulle ut og løpe når jeg kom hjem, siden vi var tidlig ferdig. Så møtte jeg familien Elg da jeg var nesten hjemme, og fant ut at dem har jeg ikke lyst til å prøve å løpe fra. Griper febrilsk tak i enhver unnskyldning... I morgen, kanskje. Jeg sa kanskje.

Bilde av sluttproduktet fra bindetikurset følger! Og chili!

Sykesesong

Alle er syke. Jepp. Jeg også.

Begge ungene måtte være hjemme i dag. Storm hoster og er slapp som kokt spaghetti, og Vendelin fikk tydeligvis tilbakefall fra forrige uke. Da passer det jo fint at far i huset er bortreist i to dager uten mulighet for å komme hjem. Han ble for sikkerhets skyld syk han også.

I går var Storm med meg på jobb, og selv om han var i dårlig form, jobbet han og var flink han. En av mine mest entusiastiske medarbeidere, særlig når det gjelder gulvvasken :)

Jeg våknet med et kjempestort hode som truet med å vokse seg større hvert sekund, så jeg var i grunnen ikke lei meg for at jeg allerede hadde tvunget verdens søteste nestleder til å jobbe min vakt i dag. Har blitt mye på henne de siste ukene, og på meg også i grunn, men vi får bare håpe på en grei bonus som belønning.

Etter å ha tømt ei pakke med paracet og ei kanne med kaffe, fikk jeg opp peppen nok til å ta en dusj og så frø sammen med ungene. De frisknet forholdsvis fort til de, så fort jeg fikk dem opp av sofaen. Dronning Ingrid (pelargonia) fikk seg også en klipp i dag.

Da er det bare å vente på at far i huset skal komme hjem. Håper han er i bedre form enn i går. Jeg skal i hvert fall på jobb i morgen, samme hva.

Forøvrig skulle jeg gjerne visst hvorfor så mange av skurkene på barne-tv og i barnefilmer har rødt hår? Fant en til i dag.

Mer korte setninger

Sliten nå. Igjen.

21 timer jobb på to dager. 53 timer på en uke. Jaaaaaa. Men fredag (13 timer) og lørdag var fine dager på jobb :)

Vi går for rekord i antall solgte vekstvitriner :)

Ups and downs...

Jaaaa, det var en lang dag. Og klokka er bare ni. Men når barnet blir sykt midt på natta, får jo ikke mor sove heller, og når man i tillegg har ligget og lest litt for lenge, så blir det jo ikke mye kvalitetshvile.

Møte i dag. 86 km å kjøre. Gjennom Oslo. Hadde til og med bakt. Kall det hms-tiltak, smøring eller hva du vil, men jeg fikk vel fôret omtrent hele HK i dag. Deilig å få litt skryt også, når man har gjort noe ekstra :)

Btw, drømmejobben er ledig igjen. Argh. Fortsatt 86 km unna, på andre sida av Oslo. Vi snakker transportutgifter her. Og mye tid. *sukk*

DRØMMEJOBBEN.

*sukk*

Barnet er fortsatt sykt. Min tur til å være hjemme i morgen. Nå har hun feber også :( blir nok legen i morgen. Bekymret mamma ja. Blir vel sendt hjem med beskjed om "virusinfeksjon, masse drikke og hvile". Men tenk om, ikke sant. Skal innrømme jeg har vært og sett på henne mange ganger allerede i kveld.

Trøtt ja. Sove nå? Sittet stille hele dagen, ikke bra for kroppen. Lurer på om jeg skal fylle badekaret.

Trøtt ja. Korte setninger. Mye punktum. Lite sammenheng. Behov for å overforklare.

Oppsummering:
- Bakt kake i går kveld.
- Leste for lenge i går kveld.
- Barnet ble sykt midt på natta.
- Jeg var våken hele natta.
- Høye hæler på jobb for en gangs skyld.
- Kjørt langt.
- Sittet stille.
- Vant premie på quiz, YAY! (se bilde)
- DRØMMEJOBBEN ledig igjen...
- Kjørt langt.
- Fortsatt sykt barn.
- Sliten.
- Bade.
- Sove.

Testing new blogger-app

Better than using the web-login? Because that suuuucks on the iPad.

Senke lista

Når det er måneder siden sist jeg blogget, fordi jeg ikke har noe nteressant å blogge om, da må man senke lista. Jeg prater jo i ett kjør til vanlig, om ting som ingen egentlig bryr seg om å høre, så hvorfor ikke på bloggen? Tja...

Kjære dagbok.... Øh, nei.

Altså...

Ja. Men så...

Æsj!

Har laget god mat i dag. Og kjeftet på ungene til de ryddet rommene sine. Og laget kake som ble skikkelig dritt, m jeg må si det selv, og det må jeg jo, for det er ingen som tør å si det til meg ;)

Honoring the past

Today, I've honored my ancestors.

I ventured into the realm of the Norwegian elk. I faced puddles and moss, elk droppings and hungry mosquitos. I warded off evil in the form of spiderwebs and dry twigs, strategically placed in eye-height. And I lived to tell the tale. All of this, to pick some mushrooms.

Let's go back a few hundred, oh hell, let's make it 1200 years. Scandinavia is ruled by long haired men with cabin fever. The winters are long, hard and boring. The summers are short and rainy. All work and no play makes Eirikr a dull boy. So his wife begs him to take his friends fishing or something. She packs his lunch (this is a Norwegian tradition dating back to the stone age), and kicks him out. He rows his boat aimlessly in the North Sea, until lunchtime. Then, he wolfs down everything in his lunchbox, including the little, red toadstool one of the kids accidentally put in there.

This is where the fun starts. Fly Agaric, or Amanita Muscaria, has hallucinogenic properties. O hai, said Eirikr, this is different!

And so the tale of the berserks begun. Let's not get into detail about the horrendous things the Vikings did while under the influence. All I know, is that they went straight to the forest for more when they got home. My point is simply that I, as my foremothers before me, went to the forest to find mushrooms for my long haired man.

Behold my treasure:

The maggots beat me to it. This was all I got after two hours of wading knee deep in elk droppings. At some point, I eyed an especially shiny Fly Agaric and wondered if it would make me burn and pillage the kindergarten when I went to pick up the kids. I thought better of it, and decided it was time to honor my mother as well as my great-great-great... oh, you get the gist. So I went shopping for mushrooms in stead. Whipped up a fabulously simple pasta dish with chanterelles and Albatrellus Ovinus (no english name as far as I can google, but in Norwegian it's called Fåresopp), some garlic, thyme, butter and parmesan.

The long haired man was happy. Then he went off to play with his friends. I will not be surprised if he loots and plunders the place. To honor his ancestors, I mean.

Head in the sand

I'm back to work after my summer vacation, and Oslo feels... well, pretty much the same. People talk more. Many are affected. But generally I would say Oslo hasn't changed a lot.

I've always kept my distance to what happens in the world. Wars are always fought, children are always starving somewhere in Africa, there are conflicts in the Middle East. Nothing has changed there, then. I cannot take it all in without going crazy, so I stick my head in the sand. I suspect most people do. 'Accept what you can't change' and so on.

But the saying doesn't end there. It also says 'change what you can't accept.'

Riots in London (Norwegian newspaper Aftenposten)

It's insane. I cannot fathom that in the western world, we feel the need to riot, burn, vandalize and kill to change things. At the same time, I do feel some kind of desperate need to shake people into sense:

New finance crisis on the steps? (Norwegian newspaper Aftenposten)

I say I stick my own head in the sand, because I can't change the world anyway. Well, American politicians can't say the same thing. They CAN change the world - and by sticking their heads in the sand, they STILL change the world, but not in a good way, as they have the means to do.

I believe in democracy, but sometimes I think the leader must make the decisions, even if they are unpopular.

Then again, I wouldn't want a guy like Bush (or Sarah Palin) to make an unpopular decision, so democracy is back on.

There will be blood (Norwegian newspaper Dagbladet)

Nobody wants to have known the Norwegian terrorist. Yet they spread his lore like a gospel. Multiculturalism has failed, The Others are taking over. Who The Others are, depends on who you talk to. If you ask me, The Others are extremists of all shapes and sizes. Extreme right, extreme left, extreme christians, extreme muslims, extreme atheists, extreme israelites and extreme palestinians. Everybody has an enemy. Moderates, for the most part. Those of us who think nobody has the whole truth and nothing but the truth, so help me God, Allah, Jahve, myself and Gaia. Those of us who think that if we could just sit down and TALK, we could probably come up with a solution where we could all coexist. That we don't ALL have to be supreme rulers of the universe. And if something has to be done, it's better to do it now and limit the damage, than drag it out and blame The Others when it goes to hell, and run off with the glory of being the 'savior' afterwards.

Can I change the world? Nah.

Should I accept it then? Nah.

Then what? Rant about it? Shake some people? Riot? Run for president? Nah.

I'll stick my head back in the sand.

My little country

Two days ago, July 22. 2011 my world changed.

I live in the safest, most peace-loving country in the world. We do not seek attention or put ourselves in harm's way. We participate when we are called upon by our allies, but we contribute mainly in diplomatic solutions and peace keeping missions. We thought ourselves safe.

But we were not safe.

For nine years, one of our own planned and schemed to hurt us at our core. Our democracy, which the entire western world believes in, was not good enough for this man. Why? Because he was not heard? Because nobody agreed with him? Because the newspapers wouldn't print his views? Extremist internet forums were evidently not enough. He had to get his message across. So he planned. And he schemed. He studied and he read, and in his own words made himself a small fortune on a successful business just to finance his plan.

He comes across as well articulated, although extremely lofty. He has read so much, I cannot even fathom how he did it. All the while he had to keep himself fit and pure (sex before marriage was forbidden, he was clear on that in his manifesto), taking care of his image and looks as part of the "marketing" he had in mind. This involving youtube videos, carefully constructed Facebook and twitter accounts, including professionally taken photos, after getting a tan, a haircut and "light make-up". All to look his best. He knew people would find him. He knew the power of social media. He didn't get some random picture of himself on tv. He chose the picture himself. He planned to get caught, although he figured he would probably get shot first. Now we see the next step he's planned - he wants to tell the world why he did this in a lengthy statement in an open courtroom at tomorrow's hearing. I hope he doesn't get his wish.

Our hunger for information, to understand how, why, above all, why, these hideous, terrible, cowardly acts were carried out, is insatiable. He knows this. He finally has his audience. And we're captured. We're hanging on every word of his 1,500 p manifesto. It makes me more than a little bit sick.

Even the world's initial reaction served his purpose: "Muslims! Terror! Retaliation from the al Quaida!" He spread hate and fear of foreign culture right away, as planned. As said before, he planned on getting caught, on being demonized, as he is. This man is not insane. He is cold, calculated, has a sharp intellect and seems balanced and relaxed through hours and hours of interrogation. He merely tells his story, to a captivated audience. We cannot look away.

If his reasoning seems logical to you, please remember that this reasoning killed close to 100 people (numbers yet uncertain), most of them teenagers and mere children. Innocents. This was the worst and most deadly attack by one man ever recorded. So he got another wish. He was definitely heard. He goes down in history, even.

I cannot ask of you not to listen. I cannot ask of you not to hear what he wants to say. The world needs to record this, hateful and twisted as it is. We need to remember, so as to not let history repeat itself. And we need to remember what a young girl at Utøya said:

"If one man can create so much hate, imagine how much love we can create together."

This man will not break us. He will not kill our spirits. We will not bow to terrorists, foreign or domestic. The answer to terrorism is more democracy, more openness.

I am so proud to be Norwegian. We are a formidable people, who can stand strong and calm throughout this. Our leaders are strong and clear headed. We will mourn our dead children, and we will see justice served. We will be stronger because of this, and we will stand together, regardless of religion, ethnicity, gender and age.

WE ARE NORWAY, AND WE WILL NOT BE BROKEN!

Into The West

Lay down
Your sweet and weary head
Night is falling
You've come to journey's end
Sleep now
And dream of the ones who came before
They are calling
From across the distant shore

Why do you weep?
What are these tears upon your face?
Soon you will see
All of your fears will pass away
Safe in my arms
You're only sleeping

[Chorus]
What can you see
On the horizon?
Why do the white gulls call?
Across the sea
A pale moon rises
The ships have come to carry you home

And all will turn
To silver glass
A light on the water
All souls pass

Hope fades
Into the world of night
Through shadows falling
Out of memory and time
Don't say: «We have come now to the end»
White shores are calling
You and I will meet again

And you'll be here in my arms
Just sleeping

[Chorus]

And all will turn
To silver glass
A light on the water
Grey ships pass
Into the West

Alene hjemme

Gubben dro på bandøvelse/guttekveld, så etter at ungene var i seng, var det fram med Bergene Nøtt, Frydenlund Fatøl og Atter En Konge. Herregud. Jeg griner hver gang.

På den annen side hadde jeg ikke blitt lei meg av å havne midt mellom Legolas (alltid plettfri) og Aragorn (best møkkete)... Nå har jeg jo en mann som svinger mellom disse to kategoriene på daglig basis, så jeg har det vel bra som
jeg har det :)

Jeg har forøvrig for få kjoler, og for få anledninger til å bruke dem. Men i går fikk jeg verdens herligste spørsmål fra Storm: "Mamma, tan itte du ta på dej den pjittete sjolen din, da ej du så fin." Ååååå, han kan smelte et mammahjerte han! Tok den på i dag, og fjeset hans lyste opp: "Å mamma, det ej den fine sjolen! Du tot på den i dad!"

Av og til er han bare til å spise opp :)

Årets første jordbær

Vi nordmenn elsker norske jordbær, som er søtere og friskere og har så mye mer smak enn de utenlandske "vannbæra". Så var det noen som mente at bær ikke vet hvilken side av grensa de vokser på, og at norske bær ikke smaker noe annerledes... Vel, de bryr seg nok ikke stort om hvilket land de gror i, men breddegraden og været har mye å si! Det at vi har så lange dager og korte netter, kombinert med et forholdsvis greit klima her i søndre halvdel av Norge, gjør at jordbæra kan lage mye mer sukker enn mer sydlandske artsfrender. De er også plukket seinere, fordi de ikke skal reise så langt, og normalt sett selges og spises innen bare noen få dager. Utenlandske bær plukkes tidligere, altså før de har fått utvikle sødmen sin, for at de skal være fastere i fisken og tåle transport og lagring bedre. Derfor smaker de mindre. Ikke så vanskelig, egentlig :)

Men de aller, aller beste jordbæra er dem man plukker i egen hage, solvarme og saftige, og deler med noen man er glad i! Bildet over er mine første jordbær fra i år.