Face it

Skal man tro på skjebnen, eller fri vilje? Karma? The Secret? Du skal høste det du sår osv?

Jeg tror at jeg har blitt født med en hel rekke muligheter og forutsetninger, og at det er opp til meg hvordan jeg utnytter dem. "We always have a choice" som han kjekkasen i SoA sa en gang. Som alle andre gjør jeg dumme valg hele tiden, men jeg gjør også noen smarte. Noen ganger kommer konsekvensen av valget momentant, andre ganger tar det lang tid før man finner ut hvor det ender. Nå lurer jeg på hvor mitt seneste "store" valg fører meg.

Min svøpe er at jeg alltid prøver å se hvilke konsekvenser mine valg har for ANDRE. Og så tror jeg at jeg har tenkt på alt, men det har jeg selvsagt ikke. Jeg bruker noen ganger ganske så lang tid på disse valgene, for jeg vil se for meg alle mulige scenarioer. Jeg elsker jo å planlegge, enten jeg ser lyset eller toget i enden av tunnellen.

Når jeg tror jeg har alt på stell, har tatt valget og begynner å bli klar for å la andre vite hva jeg har valgt, da hender det at noe skjer som gjør at jeg får bruk for alle de der tankene og hvisomatte dersomatte-greiene jeg har gått og drøvtygd på i min egen prosess.

Sånn som nå. Jeg hadde en plan jeg, og så skjedde det noe som gjorde at jeg måtte tenke gjennom en gang til, og involvere noen flere i prosessen. Timing er ofte essensielt. Når er rett tidspunkt å fortelle om valget sitt?

Tekoppen min ga meg et spark i riktig retning:

Ja da så. Så gjorde jeg det, da. Det viste seg å være både lurt og nyttig.

Men spørsmålet er enda: Fritt valg, eller skjebne?

Om motivasjon og rognebær

Motivasjon er en flyktig ting.


Noen mennesker er supermotiverte hele.jævla.tiden. Tenk Knut Jørgen Roed Ødegaard.


Noen blir ikke motivert av noe som helst. Litt sånn som Tussi.


Noen finner motivasjon på innsiden, andre må ha ytre stimuli. Noen er lette å motivere raskt, andre må "finne den rette stemningen" før det er mulig å få noe gjort.


Noen mener at bare du selv kan motivere deg, andre mener at det er lederens ansvar. "Motiver meg!"


Min jobb går blant annet ut på å motivere og inspirere. Og så har jeg ansvar for min egen motivasjon. Ingen liten oppgave, altså. Og ikke så lett når man føler at alt går i sirup og for hver lille seier er det fire ris som venter bak speilet. Ikke så rent sjelden tenker jeg at jeg vil ringe min leder og si nettopp "motiver meg!"


Så hva er motivasjon? Sakset fra Wikipedia:


Motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening. Motiverte mennesker er mennesker som kommer i gang, viser engasjement og målrettethet, viser utholdenhet og ofte har positive tanker om et arbeid eller prosjekt.


Nå kunne jeg skrevet en hel masse om motivasjonsteorier, Maslows behovspyramide og til og med Vygotsky. Men det kan jo hende jeg skal skrive om motivasjon i en skoleoppgave en gang, da er det greit å ikke bli beskyldt for å plagiere seg selv.


I stedet kan jeg si at enkelte mennesker kan være en meget, meget stor kilde både til inspirasjon og motivasjon. Små ting kan gjøre store inntrykk. Et vennlig ord, en liten gest, et smil og en klapp på skulderen du ikke hadde regnet med. Å vite at den man er og det man gjør blir satt pris på - uavhengig av målbare resultater. Å bli minnet på at veien og innsatsen teller like mye eller mer enn selve målet.


Om du ikke tror på deg selv akkurat nå, så er det andre som tror på deg uansett hvor høyt rognebæra henger, og hvis de henger for høyt likevel, kan disse menneskene fortelle deg at de rognebæra er ikke gode nok for deg uansett.


Og det viktigste av alt:



Det er aldri for sent å bli det du kunne ha vært.

Nye utfordringer

Hvilke assosiasjoner får du til ordet "praksis"?

For meg har det vært et litt blandet begrep. Man skal prøve ut det man har lest om. Noen må være prøvekaniner. Noen må ta ansvar for en. Og så skal man helst være skikkelig flink, for man vil jo ikke påføre de små håpefulle sjelelige sår, selvfølgelig.

Jeg har lest teori til jeg ble blank i øynene, og fortsatt har jeg ca 15000 kapitler jeg skulle vært gjennom før praksisen startet. Prøvekaninene ble framskaffet av skolen, det samme med praksislærere. Men er jeg flink? Nei... det er vel ikke uten grunn at det er fire år med utdanning før man kan kalle seg lærer.

Men altså. Jeg kunne stå opp en time seinere enn normalt, spise frokost med familien, ta på meg noe jeg synes er fint. Sende av gårde eldstemann til SFO, og levere minstemann i barnehagen. Enda hadde jeg god tid, for det er bare ti minutter å kjøre bort til praksisskolen. Til og med har jeg blitt fortalt hva jeg skulle gjøre i hele dag, og det var jo ikke så mye egentlig :) Har møtt 26 herlige unger og opptil flere inspirerende og dyktige fagfolk. Noen har utvidet mitt vokabular. Noen har gitt meg en liten pepp. Noen har gitt meg en forståelse for at å være menneske er ikke bare bare. Noen navn har jeg til og med lært (til stor forskrekkelse for de navngitte). Tror ikke jeg har ødelagt noen barn i dag, heller.

Og så var jeg hjemme kvart over fire. Ikke utslitt, og i halvsvime etter å ha sovet på toget. Jeg er ikke sur på ungene fordi de er unger (eller var det fordi jeg er sliten?). Jeg er ikke sur og stressa for at gubben skulle dra til Køben og det var tomt for melk.

Hvis dette er den minste forsmak på å være lærer, så sier jeg JA TAKK!

Make that change

Etter et selvransakende blogginnlegg for et par måneder siden, gjorde jeg mer selvransakelse og fant ut at hvis jeg ikke liker meg, så må jeg finne ut hva det er jeg ikke liker.

Det jeg ikke liker med meg, er at jeg altfor ofte lar være å gjøre ting jeg vet jeg bør gjøre.

For eksempel gå ut med søpla med en gang.

Eller søke på utdanninga jeg er sur for at jeg ikke har.

De siste ukene har jeg gjort begge deler.

Det føles utrolig befriende å ha tatt en stor avgjørelse! Jeg er klar over at det blir fire år med blodslit, tårer og tenners gnissel før jeg er ferdig, men jeg skal jaggu steike meg gjennomføre! Om 1 1/2 uke begynner jeg på lærerutdanning på Hamar... Og skal jobbe fullt når jeg ikke er på skolen eller i praksis.

Superwoman?

Når jeg sier jeg er klar over at det blir et blodslit, så er vel det omtrent som å si at man vet det er vondt å føde når man aldri har gjort det. Jeg har gjort sistnevnte, og det gjør jeg IKKE igjen. Så gjenstår det å se hva som skjer med studenten da.

Og så har jeg begynt å gjøre alle de tingene jeg vanligvis utsetter, og har dårlig samvittighet for. For eksempel å gå med søpla med en gang. Og pante tomflaskene (det ble 150 kr). Og pusse vinduer. Og løpe. Jeg løper!

Håper jeg klarer å gjennomføre. Jeg VIL gjennomføre. Jeg SKAL gjennomføre. Jeg vil ikke være halvdeprimert, tiltaksløs og selvmedlidende. Jeg vil være den beste utgaven av meg selv.

Ikke superwoman, men Stine.

Shit people say

Har du noen gang blitt lettere forulempet, uten at det var meningen? Det har vel de fleste. Hvis det aldri har skjedd deg, så har det sannsynligvis mer med din selvinnsikt enn med dine medmenneskers fintfølelse å gjøre (sånn, nå er du enten fornærmet, eller jeg har bevist poenget mitt. Jeg vinner uansett).

Vi snakker altså ikke om overlagte sleivspark venner imellom, men det som glipper ut av munnen til folk når de glemmer å sette på filteret.



Eksempel:

Fast kunde småprater mens jeg pakker inn blomstene hennes:

Kunde: (smiler søtt) "Og nå skal du ha barn igjen."

Jeg: (forvirret, men alltid avvæpnende) "Nei... Jeg er nok bare litt tjukk jeg."

Kunde: (helt uten pause) "Ja, Men det kler du, vennen min!"

Ja, hun kaller alle for vennen min. Og nei, jeg er ikke SÅ tjukk.




Eller hva med disse herlige, overpeppe, grønnkledde menneskene som skal ha deg til å legge igjen halve månedslønna på treningssenteret sitt?

Den grønnkledde: "Hei hei, hvordan går det med treninga di da?"

Offer: (fullstendig uinteressert, men er for høflig til å bare gå) "Nei, det... Har jeg ikke tid til..."

Den grønnkledde: (trekker pusten og tar sats) "Men DU! Det er jo faktisk 168 timer i uka! ALLE har tid til å trene! Bare TENK på alle fordelene! Du blir tynnere, penere, får bedre hud og fin kropp!"

Offeret gikk fra stedet uten å svare, men fortalte meg historien. Hun hadde aldri fått så grei beskjed om sine ytre skavanker av en vilt fremmed noen gang. Og nei, hun så virkelig ikke forferdelig ut, men hun ble lei seg.




Eller hva med hun som tok sol og fikk litt mye mer fregner enn forventet? Ved første øyekast kom kommentaren fra hennes egen mor:

"Synes kjæresten din at du er PEN nå?"





Men jeg er heller ikke så fintfølende bestandig. Særlig ikke når jeg får dumme spørsmål av folk jeg ikke gidder å imponere. Tre gutter i verste kvise- og stemmeskiftealder satt utenfor butikken og lagde kvalm. Da jeg gikk forbi og tenkte lyserosa tanker om utkastelse og skotupper på ubekvemme steder, kom det fra han til høyre:

"Synes du han her er kjekk?"

Jeg snudde meg og så på eksemplaret som åpenbart skulle vurderes på fesjå. Man kan ikke være annet enn ærlig, så svaret var "Nei, ikke akkurat, men dere er jo ganske like også."

De gikk.




Noen som har noen opplevelser å dele? Få det ut! :)

På stedet hvil

Fant en gammel notatblokk. Der stod de tankene jeg hadde for ca 1 1/2 år siden. At jeg bruker halve døgnet mitt på jobben, blir sliten, sur og har kort lunte hjemme, at jeg blir tjukkere og ikke har tid til meg selv.

Det kunne like gjerne vært skrevet i dag.

Jeg er i det minste konsekvent.

Det store spørsmålet er da: Hva har jeg tenkt å gjøre med det?

Det eneste som er sikkert her i verden, er døden, skatt og forandring. Ikke så sikker på den siste der. Jeg er åpenbart ikke den som skaper forandring.

Så hvem er jeg egentlig? Sur, sliten mamma som bruker opp all tålmodigheten på jobb, orker såvidt å lage middag før jeg sovner i stolen med ipaden i fanget? Kona som er hjemme med ungene hver kveld fordi far har ting han må gjøre? Lederen som ikke har tid til alt som må gjøres, men er så sliten at hun ikke evner å prioritere riktig?

Er det alt jeg er?

Hvor er jeg, da?

Jeg elsker barna mine og mannen min. Jeg elsker å bo på landet og at det lukter skog når jeg sitter på verandaen. Jeg elsker at arbeidsdagen min består av så mange ulike ting at det ikke skulle være mulig å kjede seg. Jeg elsker alle arbeidsoppgavene hver for seg. Jeg elsker å sitte på toget og lese.

Men meg selv er jeg ikke særlig glad i, egentlig. Jeg setter jo ikke pris på alle de tingene jeg elsker. Hvorfor?

Føler at jeg står på stedet hvil. Noe må ofres på endringens alter. Det blir ikke mannen, barna eller huset. Then what?

Du är hanken på min hink

En bøtte uten hank er begredelige greier. Det er håpløst å få med seg noe som helst. Derfor er det så fint at noen mennesker er "hanken på hinken" - de gjør dagen litt mindre uhåndterlig og klønete.

Noen dager funker bare ikke. Vet ikke om det var feil bein som traff gulvet først, eller om det er fullmånen som gjør det, men i dag er en sånn dag. Det er ikke noe spesielt heller, bare en veldig ubehagelig følelse av at alt ikke er som det skal. Selv om jeg har gjort mye i dag, er det liksom ikke bra nok.

Sola skinner, jeg har hatt to dager sammenhengende fri (noe som skjer vanligvis bare annenhver uke), ikke har jeg fyllenerver, ikke har jeg sovet for lite... Så hva er problemet?

Tror ikke det er hanken det skorter på i dag. Det er nok heller bøtta som har hull i bunnen. Kan noen låne meg en kork?

Tilføyelse:

Hadde aldri trodd at å lage franske makroner skulle være terapi, så mange ganger som jeg måtte prøve før jeg fikk det til. Forrige gang var bare sånn halvbra også. Men i kveld ble de helt perfekte, ingen sprakk og alle fikk føtter! Det var til og med et eksperiment med hasselnøtter i stedet for mandler (hasselnøtter nekter å la seg skålde, forresten, så det ble mindre jobb enn med mandlene).

Altså: hasselnøttmakroner med sjokoladekrem kan gjøre en dårlig dag bedre.